Du er her

REFLEKSJONER

Drømmen om en bro

Hardangerbroen ble åpnet forleden – med brask og bram og hornmusikk og båndkutting som seg hør og bør når fjorder krysses på denne måten. Slikt gjør meg litt nostalgisk.

Venn tipset!

Din venn har blitt sendt en e-post om denne artikkelen.

Tips en venn

Da han kom til Samferdsel i 2005, hadde Are Wormnes arbeidet i Aftenposten i 26 år, de fleste av dem med ansvar for bl.a. bil-, motor- og veitrafikkstoffet.

AV ARE WORMNES
Foto: Geir Brekke/Statens vegvesen

Da vi hver eneste sommer fra 1960 satte kursen østover fra Bergen med bil for å treffe familie og sommervenner, fantes det ingen bro over Hardangerfjorden. Man hadde riktig nok fablet om muligheten for en bro helt siden 1930-tallet, men at det skulle bli en realitet noengang, var det få som trodde.

Vi startet ferden østover på det som da het E68, en smal, kronglete veistripe som snodde seg fryktløst via Hardanger og Voss til Gud­vangen, hvor det var en lang, men vakker fergetur til Lærdal. Derfra gikk det relativt uproblematisk videre over Fillefjell til Fager­nes og Oslo. I 1992 flyttet E68 til Ungarn og Romania, og veien mellom Bergen og Oslo via Lærdal ble til E16.

Men om sommeren kjørte vi sjelden på E68 lengre enn til Kvanndal i Hardanger. For derfra gikk fergen over fjorden til Kin­sarvik. En lang overfart som ga mulighet for både en hvil, naturopplevelser og litt kafete­riamat. Vel over på sydsiden av fjorden kom vi inn på Rv7, som fra Eidfjord snodde seg opp den trange, stupbratte og nervepirrende Måbødalen.

Både vi og bilen trengte flere stopp under den oppstigningen, og ved Vøringsfossen kunne vi puste ut og nyte prestasjonen når vi kom vestfra, eller samle oss for utfordringene som lå foran oss når vi kom østfra. Én gang måtte jeg overta rattet for en danske som ikke våget å sette utfor!

Det var denne veien de fleste brukte den gangen mellom øst og vest sommerstid. Om vinteren var veien stengt over vidden. Måtte vi over fjellet med bil da, var alternativene enten over Røldal og Haukeli eller via Lærdal over Fillefjell. Uansett ble det en lang og slitsom tur. Det var helt vanlig å legge inn en overnatting underveis.

Men mye har skjedd siden dengang. Det er blant annet sprengt tunneler i hopetall. På E16 er det nå 57 tunneler mellom Bergen og Oslo, til sammen er de nes­ten ni mil lange – som fra Oslo til Sarpsborg. I Hordaland og Sogn og Fjordane tilbakelegger vi over åtte av de ni tunnelmilene – vi kan virkelig snakke om «å se Norge fra innsiden».

Men så er da også veien blitt fergefri og «vintersikker», og det var jo de viktig­ste poengene for daværende samferdselsmi­nister Kjell Opseth da han ved hjelp av SV i 1992 fikk trumfet igjennom at den fergefrie stamveien mellom øst og vest skulle gå via ny tunnel mellom Aurland og Lærdal (verdens lengste veitunnel) og ikke via Rv50, Aurland- Hol, ei heller via bro i Hardanger på Rv7 over Hardangervidden.

Som motytelse for støtten til Lærdal-alternativet, ble SV lovet at bygging av en ny jernbanetunnel mellom Oslo og Hønefoss, Ringerikstunnelen, skulle forseres og komme med i NSBs langtidsplan for 1994–1997, og dessuten at tettbebyggelser langs den nye stamveien skulle få gang- og sykkelveier. SV ønsket også garantier for at Hardangerbroen aldri ville bli bygget, men det fikk de ikke Opseth og Arbeiderpartiet med på. Den 24 km lange Lærdalstunnelen ble påbegynt i 1995 og sto ferdig i 2000.

Det betydde egentlig fint lite for meg, for Rv7 var hele tiden – sakte, men sik­kert – blitt utbedret og tilrettelagt som den raskeste og greieste forbindelsen mellom øst og vest, også vinterstid. Da den syv kilometer lange Vallaviktunnelen mellom Gran­vin og Vallavik sto klar i 1985, kunne det korte fergesamban­det Brimnes–Bruravik erstatte det lange mellom Kvanndal og Kinsarvik. Og året etter, i 1986, åpnet de nye tunne­lene i Måbødalen. Da var det egentlig bare broen som man­glet for at dette skulle bli den fer­gefrie øst–vest-forbindelsen som «alle» ville foretrekke. Stortinget godkjente brobyg­gingen i 2006, og nå står den der og ruver med sine ca. 200 meter høye tårn og Norges lengste hovedspenn (1310 meter).

Til tross for alle krefter som har jobbet for det motsatte, blant dem SV og noen natur­verngrupper, er Riksvei 7 bit for bit gjennom årtier blitt pusset på og rettet ut og gjort sta­dig mer forlokkende. Denne veien over fjel­let blir ikke mindre attraktiv når den neste sommer forkortes ytterligere: Den splitter nye parsellen mellom Sokna og Ørgenvika ved Krøderen bringer Bergen og Oslo ca. to kjøre­mil i 90 km/t nærmere hverandre.

Ingen tvil om at Riksvei 7 over Hardan­gervidden er og vil forbli mitt foretrukne, fergefrie veivalg over fjellet – til tross for at stamveien går via Lærdal.

Men den nye togtunnelen til Hønefoss – som SV ble lovet som kvittering for stamvei­støtten i 1992 – den lar fortsatt vente på seg.

DEBATTREGLER I SAMFERDSEL
Har du synspunkter på denne saken, så kom gjerne med dem her i kommentarfeltet! Det du skriver vil i de fleste sammenhenger fremstå som mer interessant og troverdig dersom du skriver under fullt navn. Hold deg til saken, vis respekt og raushet overfor andre og deres meninger. Husk at det du skriver kan bli lest av mange!

Ytringer som inneholder trusler eller annen form for sjikane, vil bli fjernet.

Vennlig hilsen
Samferdsel-redaksjonen

comments powered by Disqus

  • Tweets

Ansvarlig redaktør:  Kommunikasjonssjef Harald Aas, E-post: ha@toi.no  |  Personvern

Designet og utviklet av CoreTrek AS